Den kanskje mest særegne og konsekvensrike funksjonshemmingen for ryggpasienter er problemer med å sitte. Hittil har dette bare i liten grad blitt viet oppmerksomhet der funksjonshemmedes situasjon er tema.

Av Henrik Sinding-Larsen og Søren Brage, Rikstrygdeverket.
Artikkelen er en forkortet utgave av foredraget de to forfatterne holdt på Nordisk
Sittesymposium 2004. Den ble opprinnelig trykt i Ryggstøtten 2004 nr 2.
Forkortet og redigert av Gerd Korbøl.

Utgangspunktet for problemet er at å sitte utløser så store smerter at den rammede enten sterkt begrenser eller helt unngår å sitte lenge. Hvor lenge en ryggpasient klarer å sitte med et akseptabelt smertenivå, er gjerne påvirket av hvordan stolen, sofaen eller setet er utformet.

Hva som oppfattes som en god stol kan variere betraktelig. Individuelle behov gjør det ofte ønskelig med en viss grad av regulerbarhet med hensyn til høyde og vinkel på sete og rygg. Mulighet for støtte i korsryggen er også viktig. For enkelte vil det å kunne regulere seg helt
ned i nesten liggende stilling oppleves som en avlastning.

Noen ryggpasienter klarer å stå over ganske lang tid som et alternativ til å sitte, men mange vil også ha behov for å legge seg helt ned over kortere eller lenger tid, fra en til mange ganger i løpet av dagen. Underlaget man legger seg ned på, vil også ha stor betydning for hvor lenge man kan ligge. For noen fungerer ståstoler eller barkrakker som en mellomting mellom å sitte og å stå. Balansestoler og enkelte spesielle stoler som Frontalstolen fungerer også bra for noen.

Tilgjengelighet

I så godt som alle lokaler som ryggpasienten ikke selv har vært med å innrede, er ryggvennlige stoler eller muligheter for å legge seg ned i hovedsak fraværende. I mange tilfeller er lokalene (særlig kinoer, teatre og auditorier) også utformet slik at det ikke er mulig å medbringe egne liggestoler/senger uten å komme i konflikt med sikkerhetsbestemmelser for rømningsveier i forhold til brann. I restauranter og lignende er det som regel ikke plass til stoler eller sitte/liggeordninger som tar vesentlig mer plass enn lokalets egne stoler.

Flere medlemmer av Ryggforeningen har ved ulike anledninger ligget i offentlig tilgjengelige lokaler. Dette kan by på alt fra humoristiske til spydige kommentarer. Det virker som det å ikke kunne gå, og derav følgende sitting i rullestol, omsider har blitt sosialt akseptert. Å ikke kunne sitte uten å være akutt syk eller pleiepasient, virker i større grad å være sosialt uakseptabelt.

Det er et klart behov for forskning som viser hvordan sittehemming påvirker aktivitet og deltagelse og hvordan miljøfaktorer som for eksempel tilpassede stoler og liggebenker/senger i offentlig tilgjengelige rom kan forbedre samfunnsmessig aktivitet og deltagelse for dårlig fungerende ryggpasienter.

Lovene passer ikke ryggpasienter

Den fysiske tilgjengeligheten til en bygning kan reguleres gjennom plan- og bygningsloven. Men det gjelder bare selve bygget og eventuelt faste installasjoner. Når det gjelder stoler er dette inventar som ikke er lovregulert. Tilpassede stoler er til gjengjeld noe som man kan ha lovregulert hjemmel til å få som hjelpemiddel (for eksempel rullestol). Men det er en individuell rettighet hvor man selv må ta med seg hjelpemiddelet. Den typen stoler ryggpasienter trenger, vil det som regel være vanskelig å ta med seg når man i tillegg til sitteproblemet har problemer med å bære.

Løsningen ville være at det på kinoer, teatre, restauranter, offentlige kontorer etc. var noen ryggvennlige regulerbare stoler. Problemet er bare at det ikke finnes noen lover som per i dag egner seg for å pålegge denne typen tilgjengelighet.

Omfanget av sittehemming

I 2001 ble det foretatt en større norsk/svensk spørreundersøkelse om ryggproblemer i den voksne befolkningen. Undersøkelsen viste at 35 % av personer med ryggplager i Norge lar være å sitte lenge. I Rikstrygdeverket ble det i 2001 foretatt en undersøkelse av funksjonsproblemer blant personer som hadde vært sykmeldt mer enn seks uker. Et av spørsmålene gjaldt evnen til å sitte på en kjøkkenstol. Av besvarelsene anga 7 % at de i løpet av den siste uken hadde hatt mye vansker eller ikke hadde kunnet sitte i det hele tatt. Hvis Rikstrygdeverkets undersøkelse var rimelig representativ, betyr det at 21 000 av landets sykmeldte over seks uker hadde betydelige sitteproblemer.

Vi kan anta at alvorlige sitteproblemer er minst like vanlige blant personer under rehabilitering, attføring og med uførepensjon. Holder vi oss til estimatet 7 % med mye vansker betyr det at 23 000 personer i disse gruppene har sitteproblemer. Regner vi også med kortere sykefravær fra arbeid virker et anslag på rundt 50 000 yrkesaktive med sitteproblemer svært realistisk.

Sitting og tidligere ryggsmerter

Når det gjelder sitting og tidligere ryggsmerter er problemet at ergonomiske studier ofte har blitt foretatt blant ryggfriske personer. De resultatene man da har funnet har ikke vært direkte overførbare til den situasjon som ryggpasienter befinner seg i.

I 2003 ble en studie av Maigne og medarbeidere publisert i det innflytelsesrike tidsskriftet Spine. De hadde studert ryggforholdene ved endring av stilling til og fra sittende. Ved hjelp av avansert radiologi sammenlignet man ryggskivenes utseende hos to pasientgrupper; de som fikk smerter når de satte seg, og de  om ikke hadde slike smerter. Man fant signifikante forskjeller mellom gruppene på to problemområder. Smertepasientene viste tegn til større instabilitet i det området de hadde smerter fra, og de hadde også trangere forhold ved skivene

Dette er en av de få studier som tar opp problemer relatert til sitting hos pasienter med ryggsmerter. For at man med sikkerhet kan si om disse funnene har en betydning må det gjøres flere og lignende studier.

Foredraget kan leses i sin helhet under Sittehemming - Foredrag.