Vi får stadig henvendelser fra medlemmer som opplever at tjenestetilbudet etter lov om sosiale tjenester blir ”rasert” når de flytter fra en bydel til en annen. Enkelte medlemmer opplyser at de må søke om tjenester på nytt i den bydelen de flytter til, selv om de er midt i en vedtaksperiode. Andre opplever at tjenestetilbudet blir betraktelig redusert ved utløpet av vedtaket fra den tidligere bydelen. Og noen opplever at tjenestene blir utformet og ytes på en måte som skiller seg vesentlig fra det som var tilfelle i den tidligere bydelen.

Av Heidi Sørlie-Rogne og Maren Anne Dam, jurister i utredningsavdelingen i Norges Handikapforbund.

Hvorvidt den nye bydelen har anledning til å redusere tjenestetilbudet ved utløpet av vedtaket fra den tidligere bydelen, må vurderes i den enkelte sak. Ved utløpet av en vedtaksperiode vil kommunen alltid vurdere om tjenester skal innvilges for en ny periode, og omfanget av tjenestene som skal ytes. I denne vurderingen plikter kommunene å se hen til det tidligere vedtaket. Dersom kommunen reduserer hjelpetilbudet kan dette ikke alene begrunnes i kommunens økonomi, men må begrunnes i at søkers behov for tjenestene er redusert. (Det vises i denne sammenheng til rapport 02/850, tilsyn i Askøy kommune 2002 fra Helsetilsynet). Norges Handikapforbund vil understreke at det samme må gjelde dersom tjenestemottaker flytter fra en bydel til en annen. I slike tilfeller har tilflyttingsbydelen en plikt til å se hen til vedtaket fra den tidligere bydelen, og kan ikke redusere tilbudet til tjenestemottaker uten at dette er begrunnet i et endret behov for tjenestene.

Den tredje problemstillingen er om tilflyttingsbydelen har anledning til å utforme tjenestene på en vesentlig annerledes måte enn den bydelen søker flytter fra. Innefor de rammer som Lov om sosiale tjenester setter (med henhold til bl.a. brukermedvirkning) har bydelene relativt stor adgang til å utforme tjenestene på den måte som bydelen finner mest hensiktsmessig. Ved flytting mellom bydeler blir det avgjørende om det kun dreier seg om en annen organisering av tjenestene, eller om det i realiteten er snakk om en reduksjon i tjenestetilbudet. Det må også vurderes om selve omorganiseringen av tjenestene vil medføre en så stor belastning for tjenestemottaker at tjenestetilbudet ikke lenger kan sies å være forsvarlig.