Arbeids- og velferdsdirektoratet har varslet om at nålebehandling ikke dekkes av takstene. Avgjørelsen betyr at manuellterapiklinikker som tilbyr nålebehandling må kreve at pasienten betaler tillegg for dette. Tilleggsbetalingen kan ikke regnes med i opptjening til frikort tak 2. Tid som brukes på nålebehandling kan heller ikke medregnes i tidsbruk som ligger til grunn for tidstakst/tidstilleggstakst.

Tekst: Espen Mathisen/Tidsskriftet Muskel&Skjelett
Også publisert i Ryggstøtten 2008 nr 4

Hva er egentlig nålebehandling og hvordan oppfattes denne typen behandling av myndighetene i andre land? Jan Dommerholt skriver om dette i en artikkel i Journal of Manual & Manipulative Therapy.

Triggerpunktbehandling med nåler (engelsk: trigger point dry needling, TrP-DN) er en invasiv prosedyre der nåler stikkes gjennom hud og muskler. Som navnet indikerer rettes nålene mot myafasciale triggerpunkter. Ifølge Dommerholt praktiserer manuellterapeuter og fysioterapeuter i mange land denne behandlingsteknikken i kombinasjon med andre behandlingsteknikker. TrP-DN anses som del av fysioterapi i mange land, for eksempel Canada, Chile, Irland, Nederland, Sør-Afrika, Spania og Storbritannia. I USA og Australia er ikke TrP-DN pensum verken i grunnutdanning eller fysioterapispesifikk videreutdanning, og myndighetene i disse landene anser ikke TrP-DN å være fysioterapi. Fysioterapiorganisasjonene ønsker heller ikke selv at TrP-DN skal være en del av faget. Dommerholt skriver at innføringen av TrP-DN i amerikansk fysioterapi har mange likhetstrekk med introduksjonen av manuellterapi. Da manuellterapiforkjemperen Stanley Paris signaliserte sin interesse for den nye behandlingsformen på 60-tallet, ønsket ikke fysioterapiforbundet å ha noe med manuellterapi å gjøre. Først etter at manuellterapeutene hadde organisert seg utenfor fysioterapiorganisasjonene og samlet et tilstrekkelig antall kompetente utøvere, ble det åpnet opp for manuellterapien.

Nålebehandling har oppstått på bakgrunn av empirisk kunnskap, og det har derfor utviklet seg ulike skoler og konsepter på området. I artikkelen nevner Dommerholt blant annet triggerpunkt-modellen, den radikulærpatologiske modellen (Radiculopathy Model) og den spinale segmentelle sensitiviserings-modellen (Spinal Segmental Sensitization Model). Sistnevnte inkluderer injeksjonsterapi og presenteres ikke nærmere. Den radikulærpatologiske modellen blir bare kort presentert, mens triggerpunktmodellen blir beskrevet i detalj. Spørsmålet om klinisk dokumentasjon og interrater reliabilitet med hensyn til å identifisere muskulære triggerpunkter diskuteres.

Dommerholt drøfter også forholdet mellom triggerpunktbehandling med nåler og akupunktur. Det teoretiske grunnlaget for triggerpunktbehandling med nåler er basert på nevrofysiologiske og biomekaniske prinsipper. Dette skiller seg radikalt fra forklaringsmodellene i den tradisjonelle kinesiske medisinen som akupunkturen er en del av. Dommerholt skriver imidlertid at hvorvidt triggerpunktbehandling med nåler er en form for akupunktur, avhenger av hvordan «akupunktur» defineres. Han refererer blant annet til New Mexico Acupuncture and Oriental Medicine Practice Act som definerer akupunktur som

«the use of needles inserted into and removed from the human body and the use of other devices, modalities, and procedures at specific locations on the body for the prevention, cure, or correction of any disease, illness, injury, pain or other condition by controlling and regulating the flow and balance of energy and functioning of the person to restore and maintain health».

Med denne definisjonen er alle medisinske intervensjoner former for akupunktur. Dommerholt synes ikke denne definisjonen er fruktbar og fastholder at nålebehandling ikke har andre likheter med tradisjonell akupunktur annet enn at verktøyet er det samme.